Kudos

Jeg har fått ros! Og ikke av hvem som helst, men av Søte Søtesen fra Søteland, bedre kjent som Ida Talette. Av og til har jeg følelsen av at jeg blogger mest for min og mammas del, så da er det jo så koselig å få positiv respons av folk som ikke skylder meg noe, eller som jeg ikke er i slekt med.

Med rosen fulgte det en oppfordring. Jeg fikk nemlig i oppgave å spre det glade budskap, og henvise til fem bloggere som inspirerer meg, og gjør meg glad. Jeg er jo et konkurransemenneske, så utfordringen tar jeg på strak arm! Dessuten velger jeg å ta det på rim. Here goes:

Marsipan og Smilefjes
Fra første gangen jeg traff deg
visste jeg at du var som skapt for meg
Vi kniste og lo, fortalte hemmeligheter på do
Et vakrere menneske har aldri krysset min vei!

Ballerinakrøll
I Trøndelag finnes mye bra
som barter, bruer og Tippeliga
Likevel er det én ting du må få med deg der
Hun sjarmerer alle med kinn som røde bær;
Norges flotteste ballerina!

Nordic Leaves
Hennes stilsans er feilfri og stunning
Når jeg ser bildene smelter jeg som honning
En kunstner med interiør
Jeg sier som seg hør og bør;
Hun er Norges ukronede bloggdronning!

Fargebarn
Med svart/hvitt og sans for det lille ekstra
gjør Fargebarn deg raskt hekta
En ordtryller av rang
med humor som dagen er lang
Jeg vil på fargefest med hele slekta!

Kaspara
Med nettverdenes vakreste navn
sprer Kaspara glede og savn
etter barndommens gleder og lykke
Smilende som et levende smykke
Man skulle hatt olivenboller i hver havn!





Takk for at dere er jentene dere er, og for at dere inspirerer, gleder og får meg til å smile! Utfordringen ligger nå hos dere. For en blomsterbukett!

Å klikke eller ikke klikke

Man vet at det kanskje er på tide å roe ned et par hakk, når sjefen tar deg inn på kontoret sitt for å fortelle deg en historie om ei jente det klikka for. Hun kunne fortelle at jenta var sliten, og ligger på galehus i dag, stroppet fast til sengen. Når oppfølgingsspørsmålet er "Er du sliten om dagen, Tullefrans?", kunne jeg ikke annet enn å innrømme akkurat det. Jeg forsikret imidlertid om at jeg ikke trodde det kom til å klikke for meg med det første.

Da jeg våknet i dag tidlig, våknet jeg stressa. Det gikk bortimot ett minutt før jeg klarte å ta innover meg at jeg ikke skulle gjøre noen verdens ting...! Det er lenge siden sist. På mange måter rives jeg litt i to om dagen, og jeg løper mellom jobb, hjem og verv som om det sto om medalje.

Alle løper maraton, jeg har vett til å løpe sprint.

Fridager, søndager, formiddager, ettermiddager, kvelder og netter - alt kan regnes om til tid. Tid man kan bruke på politikk, aktivitet og engasjement. Tid man kan bruke på en slik måte at man føler man utgjør en forskjell! Man kan aldri få for mye tid.

Problemet dukker opp når man ikke har nok tid. Man kan risikere å ende opp med skyldfølelse for alt du ikke fikk gjort. Man må prioritere, og det er sjelden stas å prioritere bort noe man helst skulle satset mer på. Man må være litt sterk om man skal holde ut i det lange løp. Sterk og fokusert, og sikker på at du har prioritert riktig!

På mange måter må man være sin egen motivator, og du må bekrefte overfor deg selv at du gjør det som er rett. Er du heldig, som meg, så har du også mennesker rundt deg som hjelper deg opp og frem, og som du kan lære av og le sammen med. Kjempe med og gråte litt med. Jeg trenger all hjelp jeg kan få, for i Fagforeningssammenheng er jeg en junior. Jeg er som en vaklevoren kalv uten erfaring og kunnskap nok til å stille opp mot oksene.

Når jeg av og til virkelig tenker på hva jeg holder på med om dagen, blir jeg sittende med en følelse av skrekkblandet fryd. Jeg har aldri hatt det så moro før noen gang, samtidig som jeg aldri har hatt større ansvar på mine skuldre. Jeg tror på mange måter jeg har vokst 20 centimeter i høyden det siste året, og jeg begynner å innse at fallhøyden øker proposjonalt.

Når man innser det, er det så inderlig godt å vite at det faktisk er helt OK å snike seg ut midt i en konferanse for å lage snøengler på bakken. Å ligge i snøen med høye hæler og le!

Det fortalte jeg ikke til sjefen min, da hun fortalte historien om jenta det klikka for. Det er nettopp slike ting som gjør at jeg beholder harmonien.