søndag 18. november 2012

Å klikke eller ikke klikke



Man vet at det kanskje er på tide å roe ned et par hakk, når sjefen tar deg inn på kontoret sitt for å fortelle deg en historie om ei jente det klikka for. Hun kunne fortelle at jenta var sliten, og ligger på galehus i dag, stroppet fast til sengen. Når oppfølgingsspørsmålet er "Er du sliten om dagen, Tullefrans?", kunne jeg ikke annet enn å innrømme akkurat det. Jeg forsikret imidlertid om at jeg ikke trodde det kom til å klikke for meg med det første.


Da jeg våknet i dag tidlig, våknet jeg stressa. Det gikk bortimot ett minutt før jeg klarte å ta innover meg at jeg ikke skulle gjøre noen verdens ting...! Det er lenge siden sist. På mange måter rives jeg litt i to om dagen, og jeg løper mellom jobb, hjem og verv som om det sto om medalje.

Alle løper maraton, jeg har vett til å løpe sprint.



Fridager, søndager, formiddager, ettermiddager, kvelder og netter - alt kan regnes om til tid. Tid man kan bruke på politikk, aktivitet og engasjement. Tid man kan bruke på en slik måte at man føler man utgjør en forskjell! Man kan aldri få for mye tid.


Problemet dukker opp når man ikke har nok tid. Man kan risikere å ende opp med skyldfølelse for alt du ikke fikk gjort. Man må prioritere, og det er sjelden stas å prioritere bort noe man helst skulle satset mer på. Man må være litt sterk om man skal holde ut i det lange løp. Sterk og fokusert, og sikker på at du har prioritert riktig!


På mange måter må man være sin egen motivator, og du må bekrefte overfor deg selv at du gjør det som er rett. Er du heldig, som meg, så har du også mennesker rundt deg som hjelper deg opp og frem, og som du kan lære av og le sammen med. Kjempe med og gråte litt med. Jeg trenger all hjelp jeg kan få, for i Fagforeningssammenheng er jeg en junior. Jeg er som en vaklevoren kalv uten erfaring og kunnskap nok til å stille opp mot oksene.


Når jeg av og til virkelig tenker på hva jeg holder på med om dagen, blir jeg sittende med en følelse av skrekkblandet fryd. Jeg har aldri hatt det så moro før noen gang, samtidig som jeg aldri har hatt større ansvar på mine skuldre. Jeg tror på mange måter jeg har vokst 20 centimeter i høyden det siste året, og jeg begynner å innse at fallhøyden øker proposjonalt.

Når man innser det, er det så inderlig godt å vite at det faktisk er helt OK å snike seg ut midt i en konferanse for å lage snøengler på bakken. Å ligge i snøen med høye hæler og le!


Det fortalte jeg ikke til sjefen min, da hun fortalte historien om jenta det klikka for. Det er nettopp slike ting som gjør at jeg beholder harmonien.

4 kommentarer:

  1. Heisan Tullefrans
    Jeg ELSKER snøengler på bakken mindt under en konferanse, hi,hi!!! Jeg liker veldig godt mennesker som tenker i slike baner, da føler jeg meg helt hjemme.
    Selv hadde jeg en tanke om å legge meg rett ut på gulvet og spille uanfektet på slurva når elever kranglet og eglet. Da jeg hadde fått barn selv kom denne lysten snikende gang på gang, men jeg besinnet meg he, he.
    Det blir litt i samme bane som din lage-engler-i-snø-lyst.
    Så flott at du har spennende dager, men ta vare på deg selv og si nei en gang i blant.
    Jeg tror ikke det kommer til å "klikke" for deg, kjære Tullefrans men snik deg til litt engler i snø.
    Nå skal jeg i bursdag til mitt tantebarn oppe i gata.
    Synd du aldri fikk skillpadde forresten.
    Fin søndag til deg!
    Klemmer fra Kaspara

    SvarSlett
  2. Hihi engler i snøen er viktig! Og du er skikkelig flink og tøff, og jeg ønsker deg en finfin avslappet søndag <3

    SvarSlett
  3. Godt innlegg, og jeg synes du er mer enn god nok med alt du tar på deg! Lag engler du! Det er det som er livet :)

    SvarSlett
  4. Herlige du som lager engler i snøen :o) Det skal jeg jammen prøve i lag med Lago i vinter :) Hihi, han tar nok det som tidenes invitasjon til å få sleike meg i hele fjeset :)
    Reint imponert over hvor mye du får tid til og hvor engasjert du er :) Vi trenger sånne som deg som oser av pågangsmot!
    Dog er det ekstra viktig å lytte til kroppen når en bør senke tempoet to og et halvt hakk :) Har nevnt deg på bloggen :) Wiii!

    SvarSlett

Jeg blir så glad, så glad for spor etter deg!