Midt i mellom

I etterkant av jenteturen vår, har jeg hatt flere sanger på hjernen. Et knippe som kan nevnes er:

• The long and winding road - The Beatles
• The road to hell - Chris Rea
• Country roads - John Denver
• On the road again - Willie Nelson
• Please forgive me - Bryan Adams (denne er kun på listen fordi den var en av ytterst få engelske sanger spilt på serbisk og bosnisk radio)

Torsdag morgen la vi ut med godt humør og delvis enighet om hvilken vei vi skulle kjøre. Målet for turen var Sarajevo, Bosnia, og estimert reisetid var ifølge Google Maps i underkant av sju timer. Vi fikk også en god start på turen da kokken på hotellet personlig fulgte oss ut og pekte i retning av grensa.

Etter en halvtimes tid fant vi ut at vi var på feil riksvei, og vi var alle enige om at det var kokkens skyld. Heldigvis kom vi over en alternativ rute.

Noen som har sett Children of the corn? Det har jeg...

Større veier dukket plutselig opp, og vi fikk virkelig sett mye av Serbia i strålende solskinn.

Grenseovergangen til Bosnia gikk knirkefritt, men vi hadde brukt lang tid. Veldig lang tid, og det begynte fort å mørkne. 

Det ble faktisk så mørkt at kameraet mitt ikke ville ta flere bilder, om jeg så ba instendig. Veien videre var også svært lang, og vi ble stoppet av politiet at par ganger til. Akkurat DET var likevel bare peanøtter mot vår siste opplevelse før Sarajevo; Vi var temmelig sikre på at vi hadde kjørt grundig feil i bekmørket, og befant oss i svarteste skogen med markerte minefelt på begge sider av veien. Plutselig kunne vi skimte et lys i det fjerne, og svingte inn på parkeringsplassen til det som viste seg å være en nedlagt resturant for å kikke på kartet. En mann dukker opp i vinduet, betrakter oss en stund, og forsvinner igjen. Midt i kartlesingen blir vi overrumplet av sju voksne menn på rekke og rad på vei ut av bygningen mot bilen vi sitter i. 

Mannen i front bærer på en ljå. En L-J-Å. Av typen stor. I mangel på bedre metaforer vil jeg si at Fiaten vår fikk ben å gå på, og min søster rygget som hun aldri har rygget før! Da Sarajevo etter noen heseblesende mil viste seg frem i all sin prakt, kan jeg med hånden på hjertet si at bilen vi satt i umiddelbart ble 20 kilo lettere grunnet ren og skjær befrielse.

Og Sarajevo? Det kommer i et eget innlegg. FOR en by!