torsdag 18. oktober 2012

Sarajevo

Jeg er nødt til å reise tilbake til Sarajevo en gang. Det er kanskje ikke stedet man først tenker på når man vurderer feriedestinasjoner, men det bør man absolutt begynne med! Byen er rett og slett vakker, og jeg ble betatt etter noen minutter langs elven som deler byen i to.




Det er rett og slett ikke feil å kunne svinse rundt i skjørt i 27 grader i slutten av september, og alle vi møtte på vår vei tok oss i mot med åpne armer og hjerterom. Selv militærmennene - som det krydde av! Felles for alle var at de gikk med pose i hånden. Nysgjerrig som jeg er forsøkte jeg å sniktitte i disse posene ved flere anledninger, men det er grenser for hvor mye man gjør ut seg av rundt bevæpnede grønnkledde.


Bosnia-Hercegovina generelt og Sarajevo spesielt har jo en grusom historie i sekken, og det er ikke engang lenge siden alt fant sted. Det slo meg mange, mange ganger at menneskene på kaféene, i butikkene, i parkene og bilene mest sannsynlig har opplevd ting jeg aldri kan forestille meg. Mine jevnaldrene kvinner og menn har vært førstehånds vitner til massakrer, urettferdighet, krig, død og lidelse, uten noen mulighet til å rømme eller slippe unna.


Mellom april 1992 og oktober 1995 var Sarajevo offer for den lengste beleiringen i moderne historie. Krigsstyrker fra den Jugoslaviske Nasjonale Hær benyttet seg strategisk av byens plassering i Sarajevodalen omgitt av høyder på alle kanter. Man kom seg verken inn eller ut av byen i løpet av alle disse årene. Vann, vareimport og strøm ble kuttet, og folk manglet grunnleggende livsnødvendigheter.


Innbyggerne ble systematisk utsatt for krigsforbrytelser og terror. Skoler, sykehus, brødkøer og begravelsesfølger ble beskutt og bombet. I gjennomsnitt ble det drept 10 mennesker hver eneste dag gjennom hele beleiringen. Enda flere ble skadet. Hovedgaten i Sarajevo ble kjent som Sniper Alley, siden folk ble tilfeldig beskutt fra åsene rundt.


Iløpet av beleiringens 1425 dager, fallt det i snitt 329 granater hver eneste dag. Dette tallet toppet seg 22. juli 1995, da hele 3777 granater detonerte i hovedstaden. Mange steder kan man se såkallte Sarajevoroser i gatene. Dette er spor etter granatangrep, som senere er fyllt opp med rød harpiks.


Man kan ikke besøke Sarajevo uten å ta et dypdykk i historien, og det vil gå innpå en. Det er også viktig å ikke glemme hva som har skjedd.

Nå, nesten tjue år siden beleiringens slutt, har det skjedd enormt mye i byen. Gamlebyen er fantastisk med sine smale gater, uteservering og håndlagde smykker. Maten er til å drømme om, og is får man aldri nok av! Utelivet var det heller ingenting å si på, og vi ble nok sittende lenger enn strengt tatt nødvendig og forsvarlig.








Jeg sier det igjen: Sarajevo skal jeg tilbake til en gang. Det fine er at jeg ikke engang kommer til å spare opp til nok en slik tur: ta med en tusenlapp og du er sjef i en uke! Et hett tips fra meg, altså.


3 kommentarer:

  1. Så flott innlegg, du inspirerer.

    SvarSlett
  2. Kjære Tullefrans
    Vurderer gjerne Sarajevo som reisemål jeg! Interessant og velskrevet innlegg som alltid!
    Du vet du, jeg får ikke fram bilder på bloggen din og det har skjedd lenge. Så dessverre får jeg ikke se noen av bildene dine men lese dine alltid så fine og levende ord.
    Glad uke til deg, Tullefrans!
    Klem fra Kaspara

    SvarSlett
  3. Aldri vert der, men kunne godt reist dit. Alt for lite bereist jeg, så i mitt neste liv....hehehe

    SvarSlett

Jeg blir så glad, så glad for spor etter deg!